om å være litt annerledes – på utsiden.

hei, jeg heter marire og jeg har et hvitt øyenbryn. øyevippene på det ene øyet er også hvite. flekkene med pigmenttap er spredt utover høyre del av ansiktet og halsen. det er en hudsykdom som heter et eller annet avansert på latin som jeg aldri husker.

man kan sminke det bort og skjule dem. og det gjorde jeg også. de første årene etter at pigmentene trakk seg tilbake fra deler av ansiktet mitt (dette var da jeg gikk siste året på ungdomsskolen og var midt i tenårenes «finne seg selv»-prosess…) prøvde jeg å dekke det til så godt jeg kunne. jeg hadde ikke brukt sminke tidligere, men på kort tid ble jeg overraskende god til å skjule de hvite flekkene – så god at mange ikke engang visste at de var der.

men etter to år på videregående var selvbildet forandret. med støtte i fine mennesker bestemte jeg meg en dag for å slutte og dekke til annerledesheten. jeg kom tilbake på skolen etter sommerferien usminket og med hvite flekker. og litt over ett år senere går jeg fremdeles rundt helt uten sminke.

hvorfor? fordi jeg føler at flekkene mine er en del av meg. jeg sminket meg ikke før jeg fikk dem – hvorfor skal jeg gjøre det nå? om jeg skal sminke meg vil jeg at det skal være noe jeg har lyst til – ikke noe jeg føler jeg må gjøre for å dekke meg til.

å gå så åpenlyst rundt og være litt annerledes på utsiden gjør at man får et vidt spekter av reaksjoner; alt fra fremmede som tror det er en slags motegreie og kommer bort og sier at jeg ser stilig ut, til andre som tror jeg har bommet med brunkremen og bare sminket halve ansiktet (min venstre halvdel er naturlig ganske mørk). mange kommenterer at det er enkelt å gjøre noe med og foreslår sminkemetoder for å skjule det. mamma sier at vi håper det går bort med tiden, kanskje like plutselig som det kom.

selv vet jeg ikke hva jeg håper på eller ikke. det har blitt en del av meg, en annerledeshet som er meg, nå. jeg vil ikke skjule det. å ta steget fra sminket til usminket er noe av det viktigste jeg har gjort for mitt eget selvbilde de siste årene. jeg innrømmer det; jeg er stolt. jeg er meg selv – akkurat slik jeg er.

8 thoughts on “om å være litt annerledes – på utsiden.

  1. ❤ jeg er og stolt, min venn^^ og unnskyld det med bare sminket halve ansiktet, jeg visste jo ikke bedre. Personlig synes jeg det hvite øyenbrynet og de hvite øyenvippene er jævlig kule. bare litt irriterende med solkremen. Du er den tøffeste.

  2. Hei, jeg heter det jeg heter og jeg blir irritert av pingviner, jeg snur meg med en gang det kommer noe om pinggviner på TV og folk blir ofte overrasket over det. Den aller beste bilen jeg har hatt var en Citröen som hadde en vertikalt eight-track med ødelagt volumknapp som skrudde seg ned hver femte sekund og bremser som var som en knapp, enten av eller på, jeg fikk hodet mitt i rattet flere ganger på grunn av det og jeg kjenner få som likte bilen min, delvis fordi den egentlig var ganske stygg og delvis fordi demperene på bilen var ødelagt og den som satt i bilen fikk flat rompe etter noen minutter og delvis fordi den eneste eight-tracken jeg hadde var Elton John men den bilen var min og noe helt for seg selv.

    Jeg begynner å få noen hvite hår og det irriterer meg men det er en del av meg og jeg får ikke gjort noe med det. «Folk» kan finne på å kommentere mine hvite hår av og til men jeg kan ikke ha husket at «mine» har kommentert det og jeg har mine mistanker om at det er fordi «mine» liker meg for den selvom jeg liker stygge Citröener og misliker pingviner og har hvite hår.

    Det er litt merkelig å se mine hvite hår og bli minnet om at jeg blir eldre men jeg får det bare bedre og bedre jo eldre jeg blir, jeg får det bedre med meg selv og jeg får muligheten til å bli et bedre menneske for «mine» og jeg er glad for alt jeg har gått gjennom det jeg har gått gjennom på godt og vondt og er egentlig glad for at jeg har gått gjennom ganske mye dritt.

    Da jeg var liten prøvde jeg å lage diamanter, ikke fordi jeg har noen form for interesse for glansede objekter men bare fordi jeg ville det. I naturfag boken min fra barneskole sto det at når en mange år gamel del av jorden blir hardet og presset i enorme press og tempratur over lengere periode blir den til diamant så jeg fant en stein og gravde den ca en meter under bakken og tempratur hadde vi masse av der jeg kommer fra, hele 50 grader av dem om sommeren… men min kjære stein ble aldri diamant fordi i følge en videregående naturfag bok var de «tempraturene» mange tusener grader og de «årene» mange millioner. Jeg kommer nok aldri til og klare å lage diamant i mitt liv men jeg vet at den som har gått gjennom mye er mere kostbar og det gjelder mennesker også, den som er ordinær er ordinær og (politisk ukorrekt sagt av meg) men kjedelig og uvitne, de er ofte mennesker som er liksom «der» bare og en slik menneske er definitivt ikke du, du er Marire og jeg er glad i deg på grunn av den du er selv om du har et hvit øyenbryn og liker pingviner, du er definitivt en diamant og ikke en hvilken som helst del av jorden.

    • 😀 du er bestest. kyss på deg med dine hvite hår, selv om du liker styggfine citroëner og ikke er glad i pingviner sånn som jeg er. jeg liker å være din diamant.

  3. Det var tøft av deg å dele dette. Og det er tøft av deg å mene det du mener. Og verden hadde blitt så mye mye bedre om vi ikke brukte tid på å skjule hvem vi er, men heller omfavnet hverandres særegenheter.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: