voksesmerter.

noen dager kjenner man på alle verdens problemer og sorger. i dag er en sånn dag. man blir liksom tung inni seg og det er vanskelig å smile helt ordentlig.

jeg har kommet ut av redet og står ansikt til ansikt med verden. langt hjemmefra og som regel ganske alene. midt oppe i en prosess der glansbilder smuldrer og verdensoppfatninger vris og vendes på til de er ugjenkjennelige. der man blir nødt til å ta valg helt uten sikkerhetsnett og forsikringer om at det uansett vil gå bra. for det er en del av lærdommen; det går ikke alltid bra.

det er så mange rundt meg her i verden som sliter, som har det vondt – og jeg ser at de trenger hjelp. men jeg vet at jeg ikke kan involvere meg i alle andres liv, at det ikke er sikkert de vil ha hjelp, at det er de selv som må ta de store skrittene, at jeg ikke kan redde hele verden. og jeg vet det. jeg vet at jeg ikke kan redde verden. men jeg vil så gjerne bidra litt, i alle fall. hjelpe mange ved å hjelpe én. jeg prøver. jeg kan ikke la være å prøve.

jeg prøver å hjelpe. hjelpe noen, uten å slite meg ut. hjelpe noen, uten å involvere meg altfor mye. men når er det for mye, og når er det passe? for meg er det vanskelig å la være å ta ansvar, å sette grenser for ansvarsfølelsen og ønsket om å hjelpe. når er det nok?

hjelpe noen uten å slite ut meg selv. det høres rart ut, men sånn er det. jeg vet godt at om jeg er sliten får jeg ikke hjulpet noen i det hele tatt. at jeg liksom først og fremst skal hjelpe meg selv, sånn kan jeg få overskudd til å hjelpe andre. men i dag er det ikke lett å tenke sånn. i dag får jeg vondt av at ingen andre tar ansvar, og av at jeg må sette grenser for meg selv som gjør at ikke jeg heller kan gjøre det. hvem er det da som skal hjelpe? hvem er det som har ansvar for å ta ansvar når jeg ikke gjør det? hvem har ansvar for alle disse ungdommene som helt åpenlyst sliter med både det ene og det andre? når foreldre og foresatte svikter, hvem plukker opp ungdommer som ikke har det bra?

jeg trenger å «vokse opp», å komme meg ut av min lille verden der alt går bra til slutt. der jeg stoler på at om jeg sier ifra til noen voksne har de muligheter til å ordne opp i problemene til de andre barna. der mamma og pappa støtter meg gjennom alt og skjermer meg for det som er her ute. her ute i en verden der systemer svikter oftere enn de ikke gjør det, der unge mennesker blir oversett og ikke får hjelp, det mangel på ressurser setter stopper for gode ungdomstilbud som kunne hjulpet så mange.

jeg er smertelig klar over det. og jeg er på vei. jobber med saken. prosessen er i gang. men det gjør vondt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: