om et nytt år.

somalieren, som skriver på bloggen bak rosa burkaer og gule mullahskjegg, skrev fint om det nye året og de gamle også. jeg deler, for jeg syns det er så fint:

Du vet, verdens gang. Årskifte. Men dette årskiftet er likevel litt spesielt. For meg ihvertfall. For meg har dette vært mitt første tiår der jeg har vært istand til å følge med på verden rundt meg, reflektere over det som skjer både nært og fjernt og, ikke minst, foreta selvstendige valg – noen bedre enn andre.

For ti år siden husker jeg hvordan verden sto på randen av kaos. Vi var redde, var vi ikke? Litt ihvertfall. Vi hamstret ikke inn mat, vi gjemte oss ikke under bord og pulter, men vi sto der med en liten knute i magen. Vi så på klokken med en engstelig nysgjerrighet, der vi holdt kjærester, venner, kjæledyr – eller mødre, hardt i hånden. Jeg gjorde det. Men ingenting skjedde.

Det blir litt feil. Noe skjedde. Mye har skjedd på ti år.

Den katolske kirken beklager alt vondt forårsaket av kirkens medlemmer gjennom historien, mens mange muslimer ennå sliter med å overbevise folk om at de faktisk beklager alt vondt deres trosfeller gjør. Og på ti år har noen av mine trosfeller forårsaket mye smerte. Verdens supermakt får en president som alltid vil få meg til å trekke på smilebåndene, og de velger enda en president, som jeg ikke helt forstår meg på. Vi opplever mye smerte og lidelse i form av naturkatastrofer og ulykker, og vi står der og spør i villrede: Hvordan?

Noen ganger vet vi både hvordan, hvorfor og hva, men likevel er det urettferdig og poengløst, for irakere, afghanere, sudanesere, kongolesere, somaliere, russere, tsjetsjenere, amerikanere, spanjoler, burmesere, palestinere, israelere og engelskmenn. Mange mennesker kom ikke hjem dette tiåret, fordi andre bestemte seg for å fremme sitt mål på blodig vist.

De siste ti årene har vi avskrevet Pluto som en planet, sett Venus skygge for solen, funnet vann på Mars og sendt Fredrik Skavlan til Sverige. Vi har blitt kjent med fenomener som kom og gikk, og fenomener som består, Paris Hilton, Youtube, Lady Gaga, Julian Assange, Facebook, Petter Northug og Trekant. Blogging kom på moten, og med den, den store bloggedebatten – pink or not?

Jeg har oppdaget mennesker som har inspirert, som har forført meg med sine toner eller ord. Eller, toner og ord. Jeg har blitt kjent med mennesker som ikke er med oss nå, og mennesker som jeg håper vil være med meg i lang tid  fremover. Jeg har blitt provosert, men jeg har også blitt glad. Jeg har prøvd ut livet som en sint radikal antirasist, en sint afrosentrist, en sint miljøverner og en sint hijabforkjemper, men nå er jeg stortsett en pretensiøs, glad, men tidvis lettere deprimert og stresset, student.

Jeg liker å tro at jeg har blitt bedre kjent med hva og hvem jeg er, men alderen skjønner jeg også  at man må la seg forme og tilpasse. Jeg har blitt forelsket, vondt-i-magen-og-verden-raser-sammen-forelsket, også har jeg blitt mindre forelsket. Jeg har reist, og jeg har blitt værende. Jeg har knukket sammen av sorg, men jeg har også grått av glede. Jeg har blitt klemt på og jeg har klemt på andre. Jeg har fått tre store berikelser i mitt liv, og blir kalt “tante” av tre gullige barn.

Og jeg har drømt. Store drømmer. Bygd opp forventninger og forstått at jeg ikke kan forvente av andre det de ikke kan forvente av meg . Jeg har levd. Pustet i omtrent 87 000 timer. Og det begynner på nytt igjen nå.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: