mormor i glemsel.

man får inntrykk av at vanlige mormødre og bestemødre baker kaker og ringer og stiller opp på det meste. de smiler og spør hvordan det går med det du driver med for øyeblikket. de husker bursdagen din og de vet hvilken dag det er.

min mormor baker ikke lenger kaker. hun ringer, ja, men da er det fordi hun tror jeg er hos henne og vil at jeg skal komme for å legge meg. hun stiller opp hvis hun blir hentet og kjørt, men skjønner ikke hvor hun er og hvorfor. hun smiler ikke mye, hun er deprimert, og lurer fortsatt på hvordan det skal gå med konfirmasjonen min som var for fem år siden.

det har ikke alltid vært sånn. hun har lenge vært deprimert, men hun pleide å være en oppegående og sprek eldre dame. hun dro på lange ferieopphold i Tunisia, kjørte en time for å passe på meg når jeg var syk og ellers når det var nødvendig, og stilte opp på hva det skulle være. hun var en stor del av min oppvekst, og jeg tilbrakte mange somre med henne og kakebaking.

glemselen kom luskende for mange år siden. når det egentlig begynte er det ingen som husker lenger. det gikk en god stund før vi skjønte alvoret i det; at gamle folk glemmer noe er jo vanlig, men at de glemmer hvor de bor og hvilken dag det er, det er ikke normalt. da er noe galt.

jo mer glemsk hun ble, jo verre ble også depresjonen. aller verst i de øyeblikkene hun skjønner at hun ikke lenger klarer å ta vare på seg selv. da hun i et glimt på julaften skjønte at det plutselig var blitt jul uten at hun hadde gjort noen forberedelser, var det kritisk. og jeg skjønner henne godt. hun er vant til å klare det meste.

morfar døde før jeg ble født, og mormor har altså vært alene i over nitten år. allerede da han døde begynte tungsinnet. så har det gradvis blitt verre, og nå med demens på toppen. hun sitter i dag for det meste inne i huset sitt uten særlig kontakt med omverdenen utenom nær familie og hjemmehjelpen. og jeg lurer: hva sier man til en som skjønner at hun glemmer?

hva gjør man når man vet at en rettelse når hun sier noe feil, fører til sinne og enda verre, at hun blir uendelig lei seg og frustrert? at hun bak rynkene og sinnet sikkert er kjempeforvirret og lurer på hva som egentlig skjer med henne selv? hva sier man når hun spør for attende gang hvor pappa er, når han og mamma skiltes for seks år siden? når hun tror at hun egentlig bor i barndomshjemmet sitt på landet, og bare er på besøk i huset der hun har bodd de siste førti årene?

man blir sliten, og man går med konstant skyldfølelse; enten fordi man ringer for lite og besøker for lite, eller fordi det ble for lite hyggelig da man faktisk ringte eller var på besøk. fordi man ikke alltid har tålmodighet, fordi man ikke alltid klarer å la være å svare irritert på spydighetene hennes på tross av at man vet at de bunner i hennes egen ulykkelighet.

hvordan finner man balansen, hvordan lever man best med en slik situasjon? hvordan klarer man å skape lysglimt i en hverdag der det aller meste er glemt om ti minutter?

jeg er uendelig glad i mormoren min. og jeg er så lei meg for at hun ikke har det bra, og fordi det er så lite jeg klarer å gjøre for at hun skal ha det bedre.

 


about my beloved grandmother and her continuously fading memory.

7 thoughts on “mormor i glemsel.

  1. Tilbaketråkk: Alderdom « bak rosa burkaer og gule mullahskjegg

  2. Håper det er greit at jeg plinget til deg på bloggen min?
    Det du skriver så bra om her, er perspektivet fra den andre siden. Det inntrykket du har av hva mormoren din føler om sin demens, og ikke minst, hvordan demens gjerne ikke kommer alene men er sammen med eller er etterløperen til tungsinnhet og (mild) depresjon(?)

    Det tror jeg vi mister, når vi snakker om eldre som «glemmer», jo de glemmer, men de føler også, ikke sant?

    Blir så provosert når jeg hører om helsepersonell som oppfører seg uhøflig på demensavdelinger – disse husker jo ingenting liksom? Det er mennesker vi snakker om.

    • det er kjempegreit – jeg føler meg beæret! og det du sier; jeg er så enig. det virker lett å glemme mennesket og følelsene det har rundt sin egen sykdom – noe som er en selvfølge å ta hensyn til ved andre sykdommer. er det annerledes fordi vedkommende er gammel? man blir ikke dummere når man glemmer – det blir bare vanskeligere å følge med.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: