22. juli

dere skal ikke få ødelegge oss. (…) ingen skal få bombe oss til taushet, ingen skal få skyte oss til taushet. (…) vi må aldri slutte å stå opp for våre verdier.

vi sitter på en liten øy i den sørlandske skjærgården mens bilder og nyheter velter ut av datamaskinen. klokken er litt før fire, og plutselige slår virkeligheten til. i byen vår, nær skolen vi gikk på i tre år, ved biblioteket og tbanen vi stadig hyppig frekventerer, er en bombe gått av og det er helt umulig å forstå og ta inn over seg det som har skjedd.

vi griper hver vår mobiltelefon og sender ut meldinger i hytt og pine, sjekker at venner og familie er i god behold, sjekker at de lever. det er så surrealistisk, så uvant, så ubegripelig. holder pusten til vi får svar, til vi får vite. og så tenker vi på de som ikke får svar, de som lever i uvisshet, som har det så mye verre enn oss. og så kommer nyheten om at en mann skyter vilt rundt seg på AUFs sommerleir på Utøya, og det hele blir bare enda vanskeligere å tro, enda vanskeligere å forstå. virkeligheten er ugjenkjennelig og så grusom at det hele likner mer og mer på et mareritt etter hvert som detaljene blir spredt gjennom nyhetskanalene.

og igjen raser vi gjennom facebook og prøver å få orden på de vi kjenner, at de er trygge.

det er en forferdelig dag. byen vi bor i, byen vi alltid har bodd i og kaller vår egen, ser på tvbildene ut som en krigssone og er helt ugjenkjennelig. ungdommer på vår egen alder er fanget i en helt grusom situasjon på en øy ikke langt fra oss. nyhetssendingene har stått på siden klokken fire, vi har sett pressekonferanser og mobilvideoer og intervjuer med politimenn og øyenvitner og eksperter på det meste, men fortsatt er det vanskelig å fatte at noe sånt kan finne sted hos oss, i lille Norge.

midt i all elendigheten er det allikevel så mange som i dag har vist hva vi har å stille opp med. statsminister Stoltenberg og ordfører Stang har imponert som samlende og fattede ledere. så mange leger og sykehuspersonell har trått til for å hjelpe til med det de kan, i tillegg til politi, brannvesen og annet personell. det er også godt å høre om helt vanlige mennesker som gjør det de kan for å hjelpe; som trøster pårørende, som kjører ut i båt for å hente ungdommer som i panikk svømmer fra øya, som tilbyr trøst og omsorg og noen å snakke med. og alle de som sender meldinger og bryr seg, som spør om man har det bra og hvordan det går og som uttrykker et slags fellesskap av vantro, omtanke og støtte.

i kveld og i natt skal vi at vare på hverandre. i morgen skal vi vise at det norske demokratiet er sterkere når det gjelder.
– Jens Stoltenberg (klem til ham)

(innlegg skrevet i samarbeid med D og Lillevill. nå skal vi klemme hverandre. og drikke mer te. foreslår at dere der ute også gjør det, begge deler altså.)

3 thoughts on “22. juli

  1. Takk for et veldig bra innlegg om en grusom, grusom dag. Det er så godt å høre at dere tar vare på hverandre og at så mange andre rundt om kring også gjør det. Det er vel det eneste gode som har kommet ut av denne grusomheten.

    • nei. vi må ta vare på hverandre, gi hverandre klemmer, lytte til hverandre og trøste hverandre, det er det viktigste. dèt og å skjønne at alle mennesker er like mye verd, og at ingen har rett til å sette seg over andre, slik denne mannen (terroristen, ekstremisten) har gjort med sine grusomme handlinger.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: