presque là.

IMG_4451

Tiden i Montpellier går mot slutten; om fire uker sitter jeg mest sannsynlig på et gulv i moderlandet og lurer på hva i himmelens navn som egentlig skjedde.

Hører på De Lillos, skriver jobbsøknader, leser grammatikk og språkhistorie innimellom. Sendte i dag tidlig første ordentlige flyttelass hjemover, det ble tommere og lettere i skapet, men det var også rart. Året i Frankrike, det jeg snakket om så lenge i forkant, det som var den store planen, det er nesten over. Nye planer er lagt, planer om fremtiden, fornuftige planer om studier og livet, og Frankrikeåret er snart passé – selv om jeg fortsatt går til skolen som før, med den samme sekken og hører på stemmen til den samme dama forklare innfløkte sammenhenger mellom verb og ordre og semantikk, så føles det annerledes. Det føles som om vi virkelig er i enden av noe, vi er nesten der, og den der rare vakuum-følelsen mellom to ting, den har allerede begynt å sige inn i tilværelsen to uker før alle eksamener er ferdige og vi er ferdige vi også, på ordentlig.

Det skal sies at jeg gleder meg innmari til å flytte hjem. For Oslo er fortsatt hjemme, selv om Montpellier alltid vil være byen der jeg lærte meg å lage mitt eget hjem for første gang. Allikevel, i hjertet mitt står Oslo med Times New Roman skriftstørrelse 72, Montpellier står med 48. For når alt kommer til alt, det er i Oslo de folka jeg bryr meg aller mest om bor (eller skal bo til høsten da, for noen). Det er der folka jeg savner er, det er dit jeg sender flest meldinger og ringer flest Skype-anrop. Det er dit jeg vil når jeg er syk, når jeg føler meg ensom, når jeg er glad og vil på fest, når jeg prøver å finne et sted med trær uten asfalt i her i sør. Mamma sa for en stund siden at uansett hvor man er kommer det fine dager og dumme dager, og at magien ligger i å klare å gjøre det beste ut av det der man er. Noe som gir mening, og jeg har nå bestemt at også mine dumme dager skal tilbringes i Tigerstaden.

Så jeg skal hjem. Men samtidig blir det innmari merkelig å forlate mitt første egne hjem på egenhånd, mitt første sted som er mitt. Studioet her oppe på bakken, som var helt tomt da jeg kom men som nå er fullt av ting, mine ting, ting jeg allerede har begynt å kladde franske finn-annonser for. Senga mi skal bli noen andres seng, stolen, tallerkenene, alt. Og plutselig er det gjort, det er solgt, og jeg sitter på flyet hjemover med masse ting og minner og erfaringer og et diplom i kofferten. Ser allerede for meg undertegnede sitte på et eller annet gulv i byen jeg har lengtet sånn til, sitte der med et glass vin kanskje, og noen gode hender å holde i, og så går det sakte men sikkert opp for meg at livet mitt i Montpellier er over og at nå skal livet være et annet sted. Det blir rart, det blir fint, det blir sikkert også litt trist. Men det er livet. De Lillos sier «Festen er ikke over…det er kake igjen», og det er akkurat sånn det er.

4 thoughts on “presque là.

  1. Min far har lært meg at livet er som en bok, fylt i kapitler. Noen er proppet med glede, andre er mindre hyggelige, også er det de som bare er der for å fylle boka. Det som uansett er deilig er at man alltid kan bla seg tilbake i minneboka, samtidig som man kan glede seg over de neste sidene man er i ferd med å skrive inn i historien.

    Det blir uansett hyggelig å få deg tilbake. Nyt de neste ukene, og så sees vi plutselig!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: