hjemfartstrang.

Hører på De Lillos. Sveve over byen, Suser av gårde alle mann. Sommermusikk, Oslomusikk. Det er sommer og jeg sitter på bussen med Lars Lillo-Stenbergs stemme i ørene og tenker at denne byen er vakker, denne byen er full av mennesker og vi snakker samme språk, denne byen er byen min, det er her jeg hører hjemme.

Lager avtaler med venner jeg ikke har sett på altfor lenge, hjemkomstavtaler. Plutselig blir det for mange, jeg blir stressa, og noen må slås sammen. Men det går bra, tenker jeg, for vi har hele sommeren foran oss, vi skal møtes mange ganger. Vi har hele sommeren, sammen. Jeg drar ingen steder nå.

Møter noen helt tilfeldig på restaurant, blir så satt ut at jeg bare ser stressa ut og ikke klarer å si noe særlig smart. Blir liksom så glad på innsiden at ordene ikke kommer ut. Tenk å ha så fine venner i denne byen jeg er i, fine venner man kan møte helt tilfeldig eller kjøre forbi med trikken, fine venner man kan møte igjen og si at du, nå var det godt vi møttes for dette gjorde meg virkelig godt.

Går ved siden av K på gaten, fletter hånden min inn i hans og titter opp for å forsikre meg om at det er ekte, at vi går ved siden av hverandre på ordentlig, at vi ikke har en dataskjerm i mellom oss lenger, at jeg ikke ligger i sengen min langt unna og innbiller meg at vi gjør hverdagslige ting sammen. Det er forunderlig, vidunderlig og nesten ikke til å tro. Jeg er hjemme og jeg skal ikke dra igjen.

For jeg skal ikke dra igjen. Ikke på en god stund, ikke for å bli der, ikke i overskuelig fremtid. Det ligger ingen enveisbillett i en skuff og venter, kofferten er båret ned i kjelleren og skal denne sommeren bare brukes innenlands, kanskje også bare innenbys, fra et hjem til et nytt et. Og det føles bra. Utfartstrangen som sprengte i brystet på denne tiden i fjor er mye mindre nå. Det viktigste som trenger på nå er ønsket om å gjøre denne byen ordentlig min igjen, om å forberede seg på det som kommer fremover og om å gjøre så mye ut av denne sommeren som mulig. For noe har jeg lært av et år i en by langt sør: det handler ikke om hvor du er, det handler om hvem du er der med og hva du gjør ut av tiden du har. Og overalt hvor man er finner man noen, man finner noen man lærer å kjenne, noen man vil tilbringe tiden sin med og som man skaper gode minner med. Og som man til og med savner etterpå. Men jeg har måttet kjenne etter hva som drar mest. Hvor hjertet mitt lengter mest. Og det lengter hit, her hvor folkene mine er, de jeg nesten ikke kan leve uten. Nå er jeg der mange av de jeg elsker er. Hjertet mitt har godt av det.

2 thoughts on “hjemfartstrang.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: