du-du-du / jeg er en synth.

Sitter et sted i Oslo, på en pianokrakk i en stue med minst tretti planter og folk overalt og Robyn synger at du må ringe kjæresten din, men for all del ikke fortelle henne om hvordan jeg gir deg noe du ikke engang visste at du savna og ikke engang prøve å forklare hvordan det er så annerledes når vi kysser. Jeg lukker øynene mens jeg synger med, tramper takten og holder deg hardt i hånda. Selv om det egentlig ikke handler om oss så har det noe med oss å gjøre allikevel, for det er kjærligheten og den er så himla stor. Jeg vet ikke hvorfor det kjennes så viktig, men jeg må synge hele sangen ferdig, må fortsette å holde rytmen med ullsokkeføttene mine, må svinge rundt med ølen jeg har i den hånda jeg ikke holder deg med, må gi det beste jeg har av innlevelse og ansiktsmimikk, også på instrumentaldelen, du-du-du-du-du, for et øyeblikk er jeg en synth, det føles prekært.

Det er den beste nyttårsaftenen på lenge, aller mest fordi det ikke føles som en høytid men mer en vanlig lørdag med usedvanlig mange bra folk på én gang. Veien hjem ble så kronglete at det virket like greit å ta en svipptur innom en venn, men svipptur ble langtur og det er en bra ting, det er dans med og uten rekvisitter, folk som hopper fra dansegulvet opp i sofaen, uendelige mengder potetgull og nye fjes som ikke spør hva jeg driver med. Så innmari befriende når folk ikke spør hva du driver med, men heller om hvilken låt du syns er best å danse til eller hva som er spennende ved deg. Best å danse til for kvelden er Azealia Banks, men jeg kommer ikke på noe veldig spennende ved meg eller noe revolusjonerende partytriks, sjefen lovte å lære meg et men det har jeg glemt, så jeg viser frem det hvite øyenbrynet mitt og det duger.

Fyrverkeriet er slutt for lenge siden og vi prøver å finne nattbussen, den kommer til slutt og når vi kommer hjem er det fortsatt hæla i taket, men vi har kjøpt nattmat og cola, og er for slitne til å velge mer dansing fremfor fristende pizzalukt så vi sitter i senga og forsyner hverandre med rømmedressing i fine mønstre på de beste stykkene. Så sovner du, jeg blir liggende våken litt, hører på musikken fra kjøkkenet, Florence sier at du gir meg så søtt ingenting, og noe av det siste jeg tenker den morgenen før jeg sovner er at det er omvendt, du gir meg alt, intet mindre enn alt, og det bare er så vidt jeg ikke vekker deg for å prøve å forklare deg hvor innmari bra det er.

4 thoughts on “du-du-du / jeg er en synth.

  1. Dette var en veldig fin tekst. Jeg elsker å lese om andre folk på min alder som bor i Oslo og hvordan de oppfatter tilværelsen sin. Det får meg til å tenke at faen, jeg er så jævla heldig som lever et liv som dette. Spesielt fint er det med alle disse småtingene du beskriver, som får meg til å tenke på mange småting i mitt liv, noe som igjen gjør meg glad på dager som denne, hvor jeg ikke føler for å noe som helst annet enn å bare sitte inne og lese. Takk.

  2. fin kommentar fra ena! her har du fått det til, marire, det var skikkelig fint å lese dette. kribla inni meg på en måte. slutten var god med sånn klump i magen.

    Så innmari befriende når folk ikke spør hva du driver med, men heller om hvilken låt du syns er best å danse til eller hva som er spennende ved deg.

    æh, yeah! det var digg, måtte lese den to ganger.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: