interseksjonalitet og annet snadder

jeg gir dere bra ting fra internett:

bam.

twirl on them haters. eller skam/blogg/inspo

vi satt på jobb for noen dager siden. et nytt vennskap og jeg. kom inn på temaet sosiale medier, engasjement, jobbmuligheter. jeg nevnte at jeg har en blogg. hun spurte om å få se. min umiddelbare reaksjon: nei. for ofte kjennes det skummelt at folk jeg kjenner leser her inne. eksponering av sjela, mer skummelt enn bare å være en halvveis anonym skikkelse. uansett. etter noen runder i mitt eget hodet kom jeg på bedre tanker.

det er for dumt å skamme seg over bloggen. jeg legger ned energi og deler det jeg syns er fint/inspirerende/viktig. om jeg kan nå bra damer der ute, kanskje vise dem noe nytt, kanskje være en liten dose konfetti i hverdagen en gang i blant, kanskje få noen til å føle seg mindre alene eller til og med få dem til å smile, kanskje starte en tankerekke, er det alt jeg ønsker meg med dette stedet.

podcasten til flora & frida setter så fint ord på det; hadde det vært like «teit» å ha blogg om det var en mannsdominert greie? I don’t think so.

i alle fall.

det er fredag kveld, det er ny episode av Skam på nett-tv, jeg har nettopp sett Lemonade (mind = blown, hilsen trodde-ikke-jeg-kunne-bli-mer-fan), i dag slapp Cherrie sitt debutalbum Sherihan som føles som balsam for hjertet, og P3 en fantastisk remixvideo av Attitudeproblem med så mye girlpower og deilig trøkk at jeg har sendt youtubelinken på sms til nesten alle jeg kjenner.

deilig injeksjon av bra damer til en sliten hjerne, med andre ord.
og jeg fikk kjenne på følelsen av at alt er mulig.
på en fredag.

god helg.

tittelsitat fra Beyoncés Formation.

2015 // 2016.

Bloggen.

Jeg tenker at jeg er ganske stolt over den. At den har gitt meg mye. Bekjentskaper, en eksponeringsplass, en grunn til å fortsette å skrive. Noe eget, noe jeg har skapt og produsert og styrt selv. Bestemt over selv.

Folk er her inne. Kommer hit. Kanskje med vilje, kanskje dumper de bare tilfeldigvis innom. Leser. Skroller. Legger kanskje igjen en kommentar. Kanskje ikke. Kommer kanskje tilbake. Kommer kanskje aldri tilbake.

Jeg føler at jeg bidrar med noe. Har bidratt med noe. Til et fellesskap.

Og jeg får et behov for å skrive til alle dere der ute. Dere som jeg går inn på bloggen til. Leser. Skroller. Dere som ikke har en egen blogg, men som gjør det meningsfullt å skrive fordi dere finnes og fordi dere leser. Legger kanskje igjen en kommentar en gang i blant, kanskje ikke. Uansett. Jeg vil skrive til dere at dere er skikkelig bra. Takk for at dere fortsatt holder på, fortsatt deler, fortsatt skriver, fortsatt leser, fortsatt kommenterer. For at dere fortsatt finnes her inne på internett og holder liv i bobla vår.

Takk. Takk for dette året. Og alle gode ønsker for det nye.