ja.

og om noen spør, så sier jeg ja.

vennskap er bra. vennskap kan være krevende, men om det er ordentlig så er det verdt det.

og hvordan vet man om det er ordentlig? altså, det kan man aldri være sånn absolutt helt sikker på. og folk endrer seg og ting kan gå galt. men jeg tror på at når det er ordentlig, når det er på ekte, da kjenner man det. da er det noe der, noe annet enn vanlig. og du skjønner at om noen spør deg om du ville gjort noe utenom det vanlige for denne personen, så sier du ja.

om du ville forsvart dem mot noen andre, mot noen som kanskje også er folk du er glad i, men som prøver å gjøre den som på en eller annen måte er viktigere noe vondt. selv om det overrasker dem rundt og du kanskje får noen blikk. men det er viktig.
om du ville snakket med dem hele natten lang, til og med når de ikke klarer å snakke om det som aller mest trengs å snakke om. uten å spørre noe mer, la dem tømme seg for alle ordene som står i veien, som ligger foran i køen, som stenger for de ordene som er vanskeligst, men viktigst å si.
om du ville sittet lenge og googlet allergioppskrifter når de finner ut at kroppen deres ikke vil ha noen ting noe særlig.
om du ville gått gjennom kalde februarkvelder for å passe på at de kommer seg vel hjem og bli der helt til neste morgen når de spør om det.

det er vennskap. og det kan være det vondeste og det fineste som fins. det mest givende, men også det mest krevende. det tryggeste, og det skumleste. og det er så innmari verdt det.

så jeg sier ja. jeg sier ja, ja, ja. og er takknemlig langt inni hjertet for at sånt fins.

nordover.

sigrid skrev et finfint innlegg om nord. og det trigget noe; hjertet mitt lengtet dit. en del av meg hører hjemme der. så jeg skrev følgende kommentar:

å-å. jeg lengter nordover. ikke bare til oslo, som tross alt er nord sett fra frankrike, men til ordentlig nord, til harstad. der det blir så kaldt at man helst ikke går ut, i alle fall ikke lenger enn til rosene eller jordbærpikene, og kanskje man går i grottebadet og trener, eller på kulturhuset på jazzfrokost en helt vanlig helg i november. jeg savner folka mine, familien som holdt hjertet mitt varmt selv når skolen var dritt og jeg lengtet sånn sørover at jeg holdt på å forgå. familien som ba meg komme når som helst, på nybakt brød og te og kaffe og biola, for tante passer alltid på å ha det i kjøleskapet om hun vet jeg er i byen for det liker jeg så godt. og rommet mitt hos finekusine, der jeg har fast sengeplass selvom jeg nå ikke er der så ofte lenger, det er langt mellom montpellier og harstad, men en periode flyttet jeg inn dit hver eneste helg for jeg hadde ikke lyst til å være ute på rommet mitt på den dumme folkehøgskolen som bare ødela. å, nordnorge. jeg håper å få se deg igjen i januar.

og sjefen sier vi skal. nordover, nordover, der det er mørkt nesten hele dagen på den tiden her, men de få minuttene lyset er å se er alt malt i vakre farger og verden blir et magisk sted. der de fine folkene varmer hjertet så mye at man kan holde kulden ute.

with my hands covering both of my eyes I am too scared to have a look at you now.

jeg spiser sitrongelé som har kommet helt fra Norge med fly og kjæreste, og som har litt rar konsistens fordi den stivnet i fryseren og ikke kjøleskapet. har spist over halvparten helt selv og veldig fort fordi jeg har lært av filmer og såpeserier at det hjelper mot det meste.

han har dratt nå, han tok taxi til flyplassen for over to timer siden, og jeg vinketvinketvinket og tårene begynte å trille mens jeg stod der, de fortsatte å trille mens jeg gikk flere trikkestopp bare for å bevege meg, fortsatte mens jeg stod på trikken, trillet mens jeg gikk opp til universitetet, stoppet mens jeg var med de andre og startet igjen da jeg kom hjem til tom leilighet.

men så satte jeg meg ned med geléen, så bort på bordet der rosene han kjøpte til meg i går står i en juiceflaske fylt med vann og blomsternæring, fant ligheteren han glemte i vinduskarmen, og tenkte gjennom alle de nyttige tingene jeg kan bruke den tomme røykboksen til, og så stoppet det. jeg er glad, jeg, for at han fins og for at han kommer helt til Frankrike på besøk i høstferien sin, og for at han er så bra at jeg får klump i halsen når han drar. det er fordi det er bra at det gjør vondt, ikke sant?

for noe så fint kan jeg godt ha litt vondt i hjertet. og om to måneder og seks dager (eller maks syv) ser jeg ham igjen.

mitt Oslo.

Bli med meg til byen som jeg bor i /
der rosene er blodet mitt /
landet mitt er lite, men modig /
og statsministeren snakker til meg som broren sin /
og vi sender verden en hilsen /
hvorfor holde våpen når vi kan holde stilken /
en god grunn til å ha tro på noe annet /
vi er alle hovedmannen i hovedstaden /
så bare bli med meg til byen som jeg bor i /
der rosene er blodet mitt /
landet mitt er lite, men modig /
og du snakker til meg som om moren din var moren min /
hun sier Raggen jeg er`ke redd mer /
Oslo, meg og deg under pleddet /
vi er i byen som jeg bor i /
der alle blomstene er blodet mitt /

– Chirag Rashmikant Patel , 30.07.2011

våkna opp av at byen min sang – syng Oslo, mitt Oslo – våkna opp av at hun sang for meg.

tårer i øynene. på en trist, men stolt måte, en stor følelse, nå.

i kveld er gatene fylt av kjærlighet.

en tidligere postet tekst, som nå er enda mer aktuell. den ble sunget av Herborg Kråkevik og tusener av fremmøtte, inkludert meg selv og mine, og kanskje også foran tvskjermene i de mange hjem, under markeringen på Rådhusplassen i kveld.

Til Ungdommen av Nordahl Grieg (1936)

kringsatt av fiender,
gå inn i din tid!
under en blodig storm –
vi deg til strid!

kanskje du spør i angst,
udekket, åpen:
hva skal jeg kjempe med
hva er mitt våpen?

her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd:
troen på livet vårt,
menneskets verd.

for all vår fremtids skyld,
søk det og dyrk det,
dø om du må – men:
øk det og styrk det!

stilt går granatenes
glidende bånd
stans deres drift mot død
stans dem med ånd!

krig er forakt for liv.
fred er å skape.
kast dine krefter inn:
døden skal tape!

elsk og berik med drøm
alt stort som var!
gå mot det ukjente
fravrist det svar.

ubygde kraftverker,
ukjente stjerner.
skap dem, med skånet livs
dristige hjerner!

edelt er mennesket,
jorden er rik!
finnes her nød og sult
skyldes det svik.

knus det! i livets navn
skal urett falle.
solskinn og brød og ånd
eies av alle.

da synker våpnene
maktesløs ned!
skaper vi menneskeverd
skaper vi fred.

den som med høyre arm
bærer en byrde,
dyr og umistelig,
kan ikke myrde.

dette er løftet vårt
fra bror til bror:
vi vil bli gode mot
men’skenes jord.

vi vil ta vare på
skjønnheten, varmen
som om vi bar et barn
varsomt på armen!

derfor.

å sitte oppe og snakke til det lysner utenfor vinduene og vi må spise middagsrester som en middag nummer to for det ble plutselig så lenge siden den forrige. å sitte på kjøkkenet med tente lys som ett etter ett brenner ned og telys som slukker seg selv når de har brent ut. sitte der og bare snakke; snakke, for det er så lenge siden sist, snakke fordi vi trenger det, fordi vi har det inni oss og må få det ut, må dele med hverandre. snakke hele natten helt til morgenen fordi vi egentlig er vant til å gjøre det så mye mer og oftere, og fordi vi savner hverandre enda mer enn vi tør å si høyt. legge oss like før alle andre står opp fordi vi er unge, vi er så like og så ulike, fordi du er så viktig og fordi du er min aller beste venn. derfor.

reisesommerfugler.

sitte i sengen med soyasjokoladepudding, ferdigpakket koffert unntatt toalettmappen som pakkes nedi i morgen tidlig, passet i sekken sammen med kamera og svarthvittfilm, og sommerfugler som flakser i magen og brystet.

æøå. spent.

så, i morgen klokken 13.14
(SAS lander som regel litt før rute, slik at de kan fortsette å omtale seg selv som Europas mest punktlige):

bonjour, la France. que tu m’as manquée.