bar asfalt.

IMG_7564

IMG_7567

 

dette er det samme Oslo som er utenfor vinduet mitt. bare at nå er det snø. (og litt kaldt, så hun dama i shorts og singlet på bildet hadde blitt kald.) men snart er livet bar asfalt, sykkel (og hjelm), bare én strømpebukse og finklær som faktisk syns under jakka. i dag var det sol, så vi er på vei. jeg stod i syv minutter på bussholdeplassen og kjente solstrålene varme opp ansiktet og sjela. vår tra-la-la vår.

uinteressant.

til info: jeg risikerer å være svært uinteressant for å få følgende følelsesutbrudd ut på verdsveven.
(derfor kan du godt droppe å lese dette hvis du ikke har behov for insignificant details fra mitt liv)

jeg er så innmari underernært på kjærlighet.
franske bindeord er ingen god erstatning heller, de gjør snarere ting verre, en onsdags-eksamens-morgen i sørfrankrike. jeg trenger kjærlighet, for helvete! nå. jeg trenger kjæreste og venner og mamma og pappa og små tantebarn og mange klemmer og noen å dele frokostene mine med. det hjelper faktisk utrolig lite at det bare er tre dager og ti timer til jeg er i Oslo. for før det skal jeg gjennom fire kjærlighetsløse, de er faktisk kjærlighetstappende, eksamner, pakke koffert (aner ikke med hva, bortsett fra julegaver) og drikke vin.
men åttito timer har aldri virket så uendelig lange.

uinteressant innlegg ferdig. over og ut.

nordover.

sigrid skrev et finfint innlegg om nord. og det trigget noe; hjertet mitt lengtet dit. en del av meg hører hjemme der. så jeg skrev følgende kommentar:

å-å. jeg lengter nordover. ikke bare til oslo, som tross alt er nord sett fra frankrike, men til ordentlig nord, til harstad. der det blir så kaldt at man helst ikke går ut, i alle fall ikke lenger enn til rosene eller jordbærpikene, og kanskje man går i grottebadet og trener, eller på kulturhuset på jazzfrokost en helt vanlig helg i november. jeg savner folka mine, familien som holdt hjertet mitt varmt selv når skolen var dritt og jeg lengtet sånn sørover at jeg holdt på å forgå. familien som ba meg komme når som helst, på nybakt brød og te og kaffe og biola, for tante passer alltid på å ha det i kjøleskapet om hun vet jeg er i byen for det liker jeg så godt. og rommet mitt hos finekusine, der jeg har fast sengeplass selvom jeg nå ikke er der så ofte lenger, det er langt mellom montpellier og harstad, men en periode flyttet jeg inn dit hver eneste helg for jeg hadde ikke lyst til å være ute på rommet mitt på den dumme folkehøgskolen som bare ødela. å, nordnorge. jeg håper å få se deg igjen i januar.

og sjefen sier vi skal. nordover, nordover, der det er mørkt nesten hele dagen på den tiden her, men de få minuttene lyset er å se er alt malt i vakre farger og verden blir et magisk sted. der de fine folkene varmer hjertet så mye at man kan holde kulden ute.

savn.

det er bare er helt vanlig fredagsmorgen, jeg har stått opp i passe tid og er passe uthvilt, og om litt skal jeg til byen for å spise lunsj med noen bra folk, og da treffer det hardt og tar tak i hjertet og brystet og jeg savner med hele meg, jeg savner folkene mine, jeg savner nærheten og mine nærmeste, jeg savner byen min og alt jeg kjenner som er trygt og ikke nytt, skummelt, firkantet og vanskelig.
og jeg vet at det gir seg etter hvert, at når jeg er flink og går ut i byen her og finner på noe så jeg tenker på noe annet, da gir det seg, men det er akkurat når det treffer så hardt som nå at jeg skjønner hvor heldig jeg er. tenk å ha så mye fint der hjemme at man uten noen videre grunn savner på denne måten på en helt vanlig fredag.

på en søndag.

«hvis du kunne velge, men innenfor realitetens grenser, hvor ville du helst vært akkurat nå på en søndags ettermiddag, hva ville du gjort og med hvem?» spør du. jeg bruker tid, er helt stille, må tenke meg om. så smiler jeg fornøyd, før jeg svarer:

«jeg ville sittet under denne lysekronen;

og spist en slik til dessert, med en kopp te til (blå blomst, med sukker i);

sammen med mennesker som får meg til å smile like bredt
og fornøyd som mormor gjør på dette bildet;

.

det ville vært ideelt.» jeg smiler igjen. det er ikke så mye som skal til.

daydreaming on a sleepy Sunday.

mer savn.

og jeg savner.

savner på en lørdag, savner på en søndag, savner på en mandag. og jeg vet at det ikke er mange dagene igjen nå, men savner minst like mye for det om. minst like mye.

midt i lesingen må jeg ta pause, pause for å puste. for å puste og for å savne. vegtrafikkloven må vike for tanker om de fine folkene som venter der hjemme. de fine folkene som savner meg tilbake, og som teller ned de også. teller dager og timer. en strøm av kjærlighet mellom nord og sør.

 

slottet.

noen ganger er det som teller å få timene til å gå, sånn at man kommer nærmere det man gleder seg til. (i mitt tilfelle hjemreise.)

og så skal man fylle de timene man prøver å få til å forsvinne med noe fint. og nyttig. og konstruktivt. og givende. og utfordrende. (legg til mer om du finner det nødvendig, jeg føler at jeg har fått frem poenget.) da er det lett å bli sittende med armene i kryss, hatten på snei og ikke vite verken att eller fram.

jeg skal en hel masse, jeg. det er bare at akkurat nå så sitter jeg fast litt. jobber med saken, strever og jobber, men jeg beveger meg bare omtrent en nanometer per dag. det er derfor du ikke ser at jeg beveger meg fremover.men jeg gjør det altså. lover. (og jugekors teller ikke.)

og i dag skal jeg lage middag til bare èn person for første gang på lenge.

så jeg gjorde det mest konstruktive jeg kom på for øyeblikket; laget sånn ganske ferdig en spotifyliste. til og for deg, hvis du vil høre.

slottet.

(og den er for deg som ikke har spotify også, altså, så jeg legger ved et bilde jeg. trykk på det, så blir det større og lesbart.)

dagens redning.

følgende reddet dagen, i tilfeldig rekkefølge:
– mørk sjokolade uten melk som jeg fikk av verdens beste lillevill i høstferien.
– kort i posten fra en jeg savner som har vært i paris, byen jeg lengter til sånn omtrent hele tiden.
– en kopp fra london med kefir oppi.
– at herr k kommer til nord om bare to døgn og atten timer.