rapport.

rapport: siden sist har jeg hatt bartebybesøk/hurraferie, sagt takk for meg til basse og waldemar thranes gate, flytta inn med pianoet og hjemmelaga palleseng, sletta facebook, vært på jazzkveld, lært å bake brød.
status: klar for våren, klar for livet.

lydspor: intro moldegata

IMG_8404

IMG_8419

IMG_8445

IMG_8389

IMG_8393

IMG_8398

IMG_8523

i hi.

IMG_8270

 

dette er Basse. han og jeg har laget oss hvert vårt hi og midlertidig gått i dvale. vi drømmer om sol, bar asfalt, knopper på trærne og åpne vinduer med fuglekvitter i. inntil videre har vi ullfrottégenser (når jeg ikke har den på bruker Basse den som seng) og varmeovn. men det ordner seg, for vi er ikke så altfor standhaftige, det er muligheter for at vi kan lokkes ut av hiene våre med løfter om velduftende retter (for Basses vedkommende er det aller beste lyden av kattemat i skåla, jeg sier ja takk til mye annet) eller andre aktiviteter (Basse liker snorer som dingler og strikkemusen sin, jeg er åpen for det meste som ikke innebærer forfrosne lår og tær). så det skal ikke så mye til. oppfordringen er følgende: gi oss mat, ta oss med på eventyr, og minn oss på at verden der ute finnes selv om det virker som om den har sovna under all snøen.

du-du-du / jeg er en synth.

Sitter et sted i Oslo, på en pianokrakk i en stue med minst tretti planter og folk overalt og Robyn synger at du må ringe kjæresten din, men for all del ikke fortelle henne om hvordan jeg gir deg noe du ikke engang visste at du savna og ikke engang prøve å forklare hvordan det er så annerledes når vi kysser. Jeg lukker øynene mens jeg synger med, tramper takten og holder deg hardt i hånda. Selv om det egentlig ikke handler om oss så har det noe med oss å gjøre allikevel, for det er kjærligheten og den er så himla stor. Jeg vet ikke hvorfor det kjennes så viktig, men jeg må synge hele sangen ferdig, må fortsette å holde rytmen med ullsokkeføttene mine, må svinge rundt med ølen jeg har i den hånda jeg ikke holder deg med, må gi det beste jeg har av innlevelse og ansiktsmimikk, også på instrumentaldelen, du-du-du-du-du, for et øyeblikk er jeg en synth, det føles prekært.

Det er den beste nyttårsaftenen på lenge, aller mest fordi det ikke føles som en høytid men mer en vanlig lørdag med usedvanlig mange bra folk på én gang. Veien hjem ble så kronglete at det virket like greit å ta en svipptur innom en venn, men svipptur ble langtur og det er en bra ting, det er dans med og uten rekvisitter, folk som hopper fra dansegulvet opp i sofaen, uendelige mengder potetgull og nye fjes som ikke spør hva jeg driver med. Så innmari befriende når folk ikke spør hva du driver med, men heller om hvilken låt du syns er best å danse til eller hva som er spennende ved deg. Best å danse til for kvelden er Azealia Banks, men jeg kommer ikke på noe veldig spennende ved meg eller noe revolusjonerende partytriks, sjefen lovte å lære meg et men det har jeg glemt, så jeg viser frem det hvite øyenbrynet mitt og det duger.

Fyrverkeriet er slutt for lenge siden og vi prøver å finne nattbussen, den kommer til slutt og når vi kommer hjem er det fortsatt hæla i taket, men vi har kjøpt nattmat og cola, og er for slitne til å velge mer dansing fremfor fristende pizzalukt så vi sitter i senga og forsyner hverandre med rømmedressing i fine mønstre på de beste stykkene. Så sovner du, jeg blir liggende våken litt, hører på musikken fra kjøkkenet, Florence sier at du gir meg så søtt ingenting, og noe av det siste jeg tenker den morgenen før jeg sovner er at det er omvendt, du gir meg alt, intet mindre enn alt, og det bare er så vidt jeg ikke vekker deg for å prøve å forklare deg hvor innmari bra det er.

refuge/when it’s cold outside.

sånt som varmer når desemberkulda prøver å snike seg inn i sjelen og snøen lager knirkelyd under skoa.

  • havregrynsgrøt til frokost.
  • termos med te.
  • ti røde roser.
  • å bli under dyna ti minutter ekstra om morgenen.
  • hjemmelagde varmeflasker i senga før man sovner.
  • ullundertøy, ullgenser, mormorstrikket ulljakke.
  • sol og blå himmel.
  • at det snart er ferie.
  • å ha flytta inn med en katt som holder meg med selskap mens jeg skriver eksamen.

lydspor: Cashmere Cat – Mirror Maru.

øynene lukket.

i dag er det skikkelig mandag. sånn «æsj må jeg lage frokost»-mandag, «har lyst til å bli under dyna»-mandag, «vil ikke gå på forelesningene»-mandag, «kan ikke noen bare lese alle disse sidene med pensum og skrive oppgava for meg»-mandag. vil bare lukke øynene og vente på at det blir tirsdag, onsdag, fredag, lørdag, desember, juleferie.

men en på jobben satte på denne sangen i går. hadde nesten glemt den. den hjelper, vet ikke hvorfor, den bare gjør det. den får meg til å ta på Beatles-tskjorta, den som gjør meg glad, og Bridget Jones-skjørtet, og mammas gamle ullgenser, jeg skal pakke sekken og gå ut av døra allikevel. faen heller, jeg skal klare det allikavel, og denne mandagen skal bli bra.

Øynene lukket med Lars Vaular og Sondre Lerche. (youtube-link)

novembre.

nå er det skikkelig november. mørkt når jeg går til universitetet, mørkt når jeg går hjem. mørkt når jeg går på jobb på en lørdag, mørkt når jeg går hjem. annenhver dag vinter og høst, klart og kaldt, klamt og vått.

men. det kan vært fint med mørket. krype sammen under et pledd, ha strikkestund med seg selv før man sovner, drikke kakao, snakke om alt og ingenting, lage taco på en lørdag, ligge i skje, sitte på toget og bare høre på lyden av at man beveger seg bortover skinnene. kjenne på det man har inni hodet, inni hjertet, alt man vil og drømmer om, alt som ligger der og venter.

og her er lydsporet for tiden: novembre.

høst, første omgang.

Jeg kunne fortalt om hvordan dagene flyr, ukene blir borte, ting går i ett og jeg lurer på når alt skjedde, når tiden bestemte seg for å doble hastighet.

Jeg kunne skrevet tekster om regn, om høstmørke, om å tenne lys og om å få tulipaner, om å bake ting og om å ligge i skje, om å stirre ut av vinduet på lesesalen/biblioteket/grupperommet/kantina.

Om at livet går fort men jeg prøver å henge med, plutselig er nesten alle bladene på bakken i stedet for på trærne, jeg har ullundertøy og høstsko med blomster på, rutete skjerf og en refleks dinglende fra jakka.

Jeg kunne tatt bilder av blader som faller, regn som treffer ruta, venner på kafé med en varm kopp te.

Men akkurat nå vil jeg helst bare sove og ikke tenke.

Så jeg tipser dere heller om bloggen til Strekhjerte, der hun har lagt ut så mange bra «deleted scenes» fra sin kommende bok og andre tekster om livet at jeg ikke lenger vet hva jeg kan kommentere uten å virke helt stalker. Og om denne sangen som jeg fant i en spilleliste fra i fjor.

Koker vann til en kopp kanelte med melk og sukker. Det kommer til å gå bra.

Lydspor: ovennevnte sang, The Roots og John Legend – The Fire

spis din syvende sans.

det er høst, skikkelig høst, frost om morgenen, kaldt å våkne alene med tærne utenfor dyna, og mitt beste tips for øyeblikket er følgende: spis din syvende sans.
(ta fri fra hverdagen litt, si «det passer ikke så godt nå, kan vi gjøre det senere» i stedet for å fylle opp alle tomrommene i dagsplanleggeren. det er mulig, det er lov, det er skummelt å prøve om man ikke har gjort det før, men det er verdt det.)

oktober: bjølsen

 

lydspor: har vært på intimkonsert i Chirag sin hage i kveld, så alt med Karpe Diem, i grunn.