rant.

Kjære familievenn som i dag følte for å kommentere på og snakke om kroppen min. Jeg syklet derifra i tårer og sinne. Her er det jeg skulle ønske jeg hadde sagt:

Det er en uting i dagens samfunn at mange føler seg berettiget til å kommentere på kvinners kropper og hvordan de tar seg ut. Om jeg er «fin nå» for deg fordi jeg har «tatt av» så mye siden sist vi møttes, så er det meg uvedkommende, for jeg eksisterer ikke for din anerkjennelse eller godkjenning. Jeg syns, som jeg sa klart og tydelig, at jeg er fin uavhengig av vekt. At du responderer med «men jeg syns du er fin NÅ» sier mer om deg enn det sier om meg. Du kan ikke «avsløre» verken meg eller kroppen min, verken slik den er nå eller slik den var før, det eneste du avslører er dine egne holdninger. At du er en eldre person eller kanskje bare et resultat av samfunnet, er etter min mening ingen unnskyldning i denne sammenhengen.

Hva vet du om hvorfor jeg har gått ned i vekt? Hva vet du om det har medført fordeler eller ulemper for meg? Hvorfor antar alle automatisk at det å gå ned i vekt er noe en skal, og vil, roses for? Fordi jeg nærmer meg samfunnets ideal? Fordi du syns jeg er flink? Fordi du syns det gjør meg «finere» etter din standard, etter din skala for hvordan en kropp skal se ut?

Dette er bare helt på trynet. Heldigvis har jeg begynt å forholde meg til min egen skala. Den handler om hva som er bra for meg, både hjernen og kroppen. Den handler om at jeg ikke vil ha høyt blodtrykk, om at jeg vil ha det bra i kroppen min og kunne gjøre det jeg vil. Om at trening hjelper meg med å holde de tunge følelsene borte, gir meg mestringsfølelse og glede. Hva du syns om meg og min kropp får du i fremtiden holde for deg selv. For min kropp er min kropp.

twirl on them haters. eller skam/blogg/inspo

vi satt på jobb for noen dager siden. et nytt vennskap og jeg. kom inn på temaet sosiale medier, engasjement, jobbmuligheter. jeg nevnte at jeg har en blogg. hun spurte om å få se. min umiddelbare reaksjon: nei. for ofte kjennes det skummelt at folk jeg kjenner leser her inne. eksponering av sjela, mer skummelt enn bare å være en halvveis anonym skikkelse. uansett. etter noen runder i mitt eget hodet kom jeg på bedre tanker.

det er for dumt å skamme seg over bloggen. jeg legger ned energi og deler det jeg syns er fint/inspirerende/viktig. om jeg kan nå bra damer der ute, kanskje vise dem noe nytt, kanskje være en liten dose konfetti i hverdagen en gang i blant, kanskje få noen til å føle seg mindre alene eller til og med få dem til å smile, kanskje starte en tankerekke, er det alt jeg ønsker meg med dette stedet.

podcasten til flora & frida setter så fint ord på det; hadde det vært like «teit» å ha blogg om det var en mannsdominert greie? I don’t think so.

i alle fall.

det er fredag kveld, det er ny episode av Skam på nett-tv, jeg har nettopp sett Lemonade (mind = blown, hilsen trodde-ikke-jeg-kunne-bli-mer-fan), i dag slapp Cherrie sitt debutalbum Sherihan som føles som balsam for hjertet, og P3 en fantastisk remixvideo av Attitudeproblem med så mye girlpower og deilig trøkk at jeg har sendt youtubelinken på sms til nesten alle jeg kjenner.

deilig injeksjon av bra damer til en sliten hjerne, med andre ord.
og jeg fikk kjenne på følelsen av at alt er mulig.
på en fredag.

god helg.

tittelsitat fra Beyoncés Formation.

om små ting som blir store og om studievalg.

(bildet er linket til kilden sin)

I want people to know that almost everything that concerns them in their daily lives is of no consequence whatsoever. Nothing and nobody is really importantso people, realising that, should get on with their lives, go mad, take their clothes off, jump in the canal, jump into one of those supermarket trolleys, race ’round the supermarket and steal Mars bars and, y’know, kiss kittens and sit on the back of bread vans.

Whatever makes people happy they should just do it, ‘cos time is a mere scratch and life is nothing.

Morrissey

jeg er ikke akkurat så veldig flink til å tenke sånn her. altså, jeg mener ikke at man skal stjele ting og jeg har ingen drøm om å kjøre rundt i en handlevogn. men det å tenke at i det store bildet så er ikke alt så farlig; at selv om det kanskje virker som noe veldig stort og viktig nå, så er det kanskje glemt om noen år. ting blir lett litt for store, selv om de egentlig kanskje tross alt er små. og ja, jeg er for å tenke gjennom ting, men for min egen del blir det ofte (som regel) for mye av det gode.

men når man er midt oppe i noe er det vanskelig å tenke sånn. når man er midt oppe i det virker det mer sånn «æææ, hvordan skal jeg klare det her, det er jo noe som kanskje kan ha innvirkning på resten av livet mitt og, uæ, hva skal jeg gjøre?». som for eksempel med studievalg; hva skal jeg studere, hvor skal jeg studere, hva blir jeg, får jeg meg jobb etterpå, er det et studie som vil interessere meg nok til at jeg gjennomfører, er det noe jeg vil jobbe med resten av livet?

heldigvis finnes det noen i livet mitt som sier som Morrissey; det er ikke egentlig så farlig. det er mulig å angre seg, det er mulig å bytte retning, det er lov til å prøve og feile. det valget som blir tatt nå kan møte noen tilfeldigheter lenger fremme som gjør at man ender opp et helt annet sted enn det studievalget skulle tilsi. ja. man har ikke kontroll over tilfeldighetene, over alle de tingene man ikke har planlagt men som faktisk ender opp med å bety mye mer enn det man har brukt dager og uker og søvnløse netter på å finne ut av.

det viktigste er å være glad, til og med lykkelig, så ofte man kan. jeg prøver å minne meg selv om det minst en gang om dagen.

(og jeg fant sitatet her.)


a quote by Morrissey followed by some words about me having a hard time choosing what (and where) I want to study in the future, and how it is not really all that important when push comes to shove. (I found the quote here and the photo here.)

voksesmerter.

noen dager kjenner man på alle verdens problemer og sorger. i dag er en sånn dag. man blir liksom tung inni seg og det er vanskelig å smile helt ordentlig.

jeg har kommet ut av redet og står ansikt til ansikt med verden. langt hjemmefra og som regel ganske alene. midt oppe i en prosess der glansbilder smuldrer og verdensoppfatninger vris og vendes på til de er ugjenkjennelige. der man blir nødt til å ta valg helt uten sikkerhetsnett og forsikringer om at det uansett vil gå bra. for det er en del av lærdommen; det går ikke alltid bra.

det er så mange rundt meg her i verden som sliter, som har det vondt – og jeg ser at de trenger hjelp. men jeg vet at jeg ikke kan involvere meg i alle andres liv, at det ikke er sikkert de vil ha hjelp, at det er de selv som må ta de store skrittene, at jeg ikke kan redde hele verden. og jeg vet det. jeg vet at jeg ikke kan redde verden. men jeg vil så gjerne bidra litt, i alle fall. hjelpe mange ved å hjelpe én. jeg prøver. jeg kan ikke la være å prøve.

jeg prøver å hjelpe. hjelpe noen, uten å slite meg ut. hjelpe noen, uten å involvere meg altfor mye. men når er det for mye, og når er det passe? for meg er det vanskelig å la være å ta ansvar, å sette grenser for ansvarsfølelsen og ønsket om å hjelpe. når er det nok?

hjelpe noen uten å slite ut meg selv. det høres rart ut, men sånn er det. jeg vet godt at om jeg er sliten får jeg ikke hjulpet noen i det hele tatt. at jeg liksom først og fremst skal hjelpe meg selv, sånn kan jeg få overskudd til å hjelpe andre. men i dag er det ikke lett å tenke sånn. i dag får jeg vondt av at ingen andre tar ansvar, og av at jeg må sette grenser for meg selv som gjør at ikke jeg heller kan gjøre det. hvem er det da som skal hjelpe? hvem er det som har ansvar for å ta ansvar når jeg ikke gjør det? hvem har ansvar for alle disse ungdommene som helt åpenlyst sliter med både det ene og det andre? når foreldre og foresatte svikter, hvem plukker opp ungdommer som ikke har det bra?

jeg trenger å «vokse opp», å komme meg ut av min lille verden der alt går bra til slutt. der jeg stoler på at om jeg sier ifra til noen voksne har de muligheter til å ordne opp i problemene til de andre barna. der mamma og pappa støtter meg gjennom alt og skjermer meg for det som er her ute. her ute i en verden der systemer svikter oftere enn de ikke gjør det, der unge mennesker blir oversett og ikke får hjelp, det mangel på ressurser setter stopper for gode ungdomstilbud som kunne hjulpet så mange.

jeg er smertelig klar over det. og jeg er på vei. jobber med saken. prosessen er i gang. men det gjør vondt.

lengsel.

hei jeg heter marire og jeg vet at det er svært lite konstruktivt, men jeg lengter meg bort. lengter lengter lengter. til andre steder enn her jeg er akkurat nå.

og jeg vet at man skal gjøre det beste ut av der man er og mulighetene man har. og jeg gjør det. men jeg kan ikke for at jeg iblant tar meg selv i å lengte til steder jeg elsker, drømme om dem og drømme meg bort i planer om å dra dit.

byen jeg bor i nå heter harstad og ligger lenger nord enn de fleste jeg kjenner noensinne har vært i landet som kalles norge. det er muligheter her, ja, og opplevelser – og jeg gjør mitt beste, går på det meste, får med meg det som er. nyter utsikten over havet og fjellene hver morgen når jeg står opp. puster inn frisk luft og drikker nydelig, rent vann og møter slekt og venner jeg ikke får sett til vanlig. jeg trives nå, jeg gjør det. det er deilig å få et pusterom, rydde i hodet og i livet, og få nok avstand til det kjære og kjente til å kjenne godt på hvor mye man egentlig setter pris på det.

allikevel lengter jeg. men jeg tror det er en bra ting. jeg har så mange ting å se frem til, et liv å leve, planer å legge og en hel verden å oppdage. først skal jeg bare bruke dette skoleåret på en folkehøgskole på å forberede både kropp og sinn på det som kommer. det er meningen at jeg skal lengte ut og hjem.

og mens jeg lengter, vokser jeg.

om å være litt annerledes – på utsiden.

hei, jeg heter marire og jeg har et hvitt øyenbryn. øyevippene på det ene øyet er også hvite. flekkene med pigmenttap er spredt utover høyre del av ansiktet og halsen. det er en hudsykdom som heter et eller annet avansert på latin som jeg aldri husker.

man kan sminke det bort og skjule dem. og det gjorde jeg også. de første årene etter at pigmentene trakk seg tilbake fra deler av ansiktet mitt (dette var da jeg gikk siste året på ungdomsskolen og var midt i tenårenes «finne seg selv»-prosess…) prøvde jeg å dekke det til så godt jeg kunne. jeg hadde ikke brukt sminke tidligere, men på kort tid ble jeg overraskende god til å skjule de hvite flekkene – så god at mange ikke engang visste at de var der.

men etter to år på videregående var selvbildet forandret. med støtte i fine mennesker bestemte jeg meg en dag for å slutte og dekke til annerledesheten. jeg kom tilbake på skolen etter sommerferien usminket og med hvite flekker. og litt over ett år senere går jeg fremdeles rundt helt uten sminke.

hvorfor? fordi jeg føler at flekkene mine er en del av meg. jeg sminket meg ikke før jeg fikk dem – hvorfor skal jeg gjøre det nå? om jeg skal sminke meg vil jeg at det skal være noe jeg har lyst til – ikke noe jeg føler jeg må gjøre for å dekke meg til.

å gå så åpenlyst rundt og være litt annerledes på utsiden gjør at man får et vidt spekter av reaksjoner; alt fra fremmede som tror det er en slags motegreie og kommer bort og sier at jeg ser stilig ut, til andre som tror jeg har bommet med brunkremen og bare sminket halve ansiktet (min venstre halvdel er naturlig ganske mørk). mange kommenterer at det er enkelt å gjøre noe med og foreslår sminkemetoder for å skjule det. mamma sier at vi håper det går bort med tiden, kanskje like plutselig som det kom.

selv vet jeg ikke hva jeg håper på eller ikke. det har blitt en del av meg, en annerledeshet som er meg, nå. jeg vil ikke skjule det. å ta steget fra sminket til usminket er noe av det viktigste jeg har gjort for mitt eget selvbilde de siste årene. jeg innrømmer det; jeg er stolt. jeg er meg selv – akkurat slik jeg er.