hjem / flukt.

i disse dager.

dikt, Home, av Warsan Shire (som jeg har nevnt før), funnet gjennom Under Arbeid. først publisert i samlingen Long Journeys, African Migrants on the Road (2013).

no one leaves home unless
home is the mouth of a shark
you only run for the border
when you see the whole city running as well

your neighbors running faster than you
breath bloody in their throats
the boy you went to school with
who kissed you dizzy behind the old tin factory
is holding a gun bigger than his body
you only leave home
when home won’t let you stay.

no one leaves home unless home chases you
fire under feet
hot blood in your belly
it’s not something you ever thought of doing
until the blade burnt threats into
your neck
and even then you carried the anthem under
your breath
only tearing up your passport in an airport toilets
sobbing as each mouthful of paper
made it clear that you wouldn’t be going back.

you have to understand,
that no one puts their children in a boat
unless the water is safer than the land
no one burns their palms
under trains
beneath carriages
no one spends days and nights in the stomach of a truck
feeding on newspaper unless the miles travelled
means something more than journey.
no one crawls under fences
no one wants to be beaten
pitied

no one chooses refugee camps
or strip searches where your
body is left aching
or prison,
because prison is safer
than a city of fire
and one prison guard
in the night
is better than a truckload
of men who look like your father
no one could take it
no one could stomach it
no one skin would be tough enough

the
go home blacks
refugees
dirty immigrants
asylum seekers
sucking our country dry
niggers with their hands out
they smell strange
savage
messed up their country and now they want
to mess ours up
how do the words
the dirty looks
roll off your backs
maybe because the blow is softer
than a limb torn off

or the words are more tender
than fourteen men between
your legs
or the insults are easier
to swallow
than rubble
than bone
than your child body
in pieces.
i want to go home,
but home is the mouth of a shark
home is the barrel of the gun
and no one would leave home
unless home chased you to the shore
unless home told you
to quicken your legs
leave your clothes behind
crawl through the desert
wade through the oceans
drown
save
be hunger
beg
forget pride
your survival is more important

no one leaves home until home is a sweaty voice in your ear
saying-
leave,
run away from me now
i dont know what i’ve become
but i know that anywhere
is safer than here

januar.

nytt år osv. tid for oppdatering.

kjære verden/menneskeheten/du som leser.

jeg har blitt tjuetre, har kjøpt en sofa på finn.no og sitter nå i den når jeg hører på pink floyd. det har gått seg til med studiene, jeg vil ikke lenger slutte annenhver uke, kanskje mer annenhver måned, det er vel det man kan kalle en vesentlig forbedring.

han jeg holder i hånda når det stormer er blitt samboeren min. men det føles som et så stort ord at jeg fremdeles kaller ham kjæresten min, ikke samboeren, bortsett fra noen ganger, når jeg kaller ham «han der jeg bor med». det er mest på tull.

tekoppene er blitt enda flere, skapet i studentboligen er fullt og jeg har en slags tanke om at det kan være lurt å vente med flere til vi får oss et større skap. jeg kan fremdeles diskutere politikk og verden og livet og kjærligheten med deg, eller bare vise deg musikkvideoer og søte dyr på youtube. i alle fall er du velkommen på te, vi har litt større plass nå, du kan prøvesitte sofaen imens jeg roter i kjøkkenskapet etter sjokolade eller drops.

jeg er ikke alltid helt sikker på hvem jeg er, men jeg er ganske sikker på at jeg som regel liker den jeg er, og det er da noe.

kontakt.

ta mig till dans ba folk om å skrive sin egen kontaktannonse. min ble sånn her:

kjære verden (/menneskeheten/noe annet klisjéaktig som passer i denne overskriften).

jeg er tjueto men ikke sånn mange tenker seg at tjuetoåringer liksom skal være, jeg har ingen outfitoppdateringer og går sjelden på fest og gidder ikke farge øyenbrynet mitt selv om det er helt hvitt, jeg kan diskutere politikk og matlaging og verden og livet og musikk og kanskje få deg til å forstå at du også er feminist, men orker ikke mer snakk om mote som passer «sånne som meg» og slanking og multitasking og overfladiske statussymboler og likes og alt jeg burde gjøre for at mannen min ikke skal stikke av med en som bryr seg om sånt.

jeg vil gi mer faen og være mer glad.

jeg har ingen sofa så jeg sitter på gulvet og hører på pink floyd, hvis du vil kan vi bli mer kjent over en kopp te, jeg har sikkert ti forskjellige typer hjemme, minst, og en gul tekanne og altfor mange kopper, du kan hjelpe meg å få brukt dem, ikke sant.

det finnes en fyr som holder meg i hånda når det stormer, jeg lager frokost og han lager middag.

jeg kan ikke gi deg gull og grønne skoger, men jeg er god til å skrive lister, god til å jobbe hardt med noe så det funker, lager innmari gode pannekaker og baker hjemmelaga brød, og om du er bra nok, en sånn som gir og ikke bare tar, kan du få klunke på elpianoet mitt om du vil.

om du vil kan du jo skrive en slags kontaktannonse du også, eller bare noe om deg selv, enten hos ta mig till dans eller i kommentarfeltet her?

flinke jenter.

Vi er de flinke jentene.

De som rekker opp hånden når læreren stiller spørsmål. Ikke av de sjarmerende forsiktige jentene heller. Nei, vi er de flinke, de som gjerne snakker høyt når de vet at de kan svaret, som ser på det de har å komme med som like viktig som det du har å si. De som skriver så blekket spruter for å få notert ned alt læreren sier.

De som gjør alle leksene.

De som aldri kunne funnet på å gjøre noe annet enn å sitte hjemme og lese kvelden før en prøve. Selv når de allerede kan pensum ut og inn. For det kan jo hende de har gått glipp av en detalj, eller at det sitter enda bedre hvis man bare leser gjennom en gang til.

De du ikke ville snakket med hvis du møtte dem på en fest. For de ser sånn ut, sånn flinke, de som ser ut som de liker hester, driver med elevråd og aldri har kranglet med foreldrene sine. Kanskje stemmer det.

Men vi er mer enn bare det du ser.

For å være flink krever sitt. Ofte krever det mer enn vi klarer å gi.

Flinke jenter er sterke. Vi er sterke, stødige som fjell. Som regel med en utrolig stram selvdisiplin. Skyhøye forventninger og krav til oss selv. Sikter mot stjernene, egentlig uten helt å vite hvorfor. Uten noe spesielt mål, annet enn å være flink, det i seg selv er heller ikke noe mål, men det er noen standarder man må leve opp til. Hvem som bestemte at det skal være sånn eller hvorfor har vi ikke tenkt noe særlig over. Det har bare alltid vært sånn.

Men selv i fjellet går det ras i blant. Og når først en stein ruller skal det ikke mye til før raset drønner nedover fjellsidene.

Vi fortsetter å smile. Fortsetter å gjøre lekser. Fortsetter å svare når læreren stiller spørsmål, men kanskje lar vi være å rekke opp hånden, i hvertfall rekker vi den ikke lenger opp hver eneste gang vi vet svaret. Kanskje har vi annet å tenke på.

Kanskje har vi tanker i hodet du ikke engang kunne forestille deg.
Kanskje ligger det et mørke i brystet til hun der som er så flink, hun som alltid smiler.

Det blir vanskelig å spise. Det blir vanskelig å lese. Det blir vanskelig å gjøre det bra på skolen. Det blir vanskelig å gå ut. Det blir vanskelig å snakke med folk, til og med når det bare handler om helt vanlige ting. Ingenting virker viktig, men alt virker så innmari stort og uhåndterlig. Altoppslukende.

Jeg kjenner så mange flinke jenter. Jeg var en av dem selv.