sommerhøydepunkter på internett.

Her er ting på verdensveven som har gledet meg i det siste.
Fordi ikke alle er på Sørlandet eller i Syden.
(Og til og med de som er det kan ha glede av flotte ting på internettet.)

• Elsa Billgren sin fine liste med forslag til ting en kan gjøre på en lørdag
  (eller en hvilken som helst annen dag, tenker jeg).
• Gilmore Girls på Netflix.
• Synne deler sommerdrinkoppskrifter.
• To forbilder i én podcast! Kakan Hermansson gjestes av Cassandra Klatzkow.
  Om å være «tjock och snygg», fatshaming og life. Denne gjorde søndagen min mer magisk. Har arkivert den og tenker den er fin til dager som yter motstand.
• Nirrimi skriver om the weight of a big heart. Og jeg kjenner meg sånn igjen.
  Jeg siterer mens jeg nikker:

  I’ve always known myself to be more loving than most other people I’ve met. In the same way I’ve known myself to be more sad, more excited, more sensitive, more introspective. I seem to only feel things at full force, which can be either crippling or the best thing in the world. 

• Carina, aka fetmenfattet, kjører kamp mot kroppsmyter på blogg og instagram. Jeg liker og heier og digger det hele. Så mange kloke ord, så mange ubevisste måter vi er sosialisert til å hate kroppene våre, så viktig å være bevisst.

Håper alle hjerter gleder seg, i by, på land, i vann og på strand.
Og om hjertet ikke gleder seg, husk at det ikke finnes noen regel om at humøret må følge været, og at det ikke er noens plikt å rettferdiggjøre følelser.
Du (og jeg) har all rett til å føle som du gjør uavhengig av hva andre måtte mene og synes.

2015 // 2016.

Bloggen.

Jeg tenker at jeg er ganske stolt over den. At den har gitt meg mye. Bekjentskaper, en eksponeringsplass, en grunn til å fortsette å skrive. Noe eget, noe jeg har skapt og produsert og styrt selv. Bestemt over selv.

Folk er her inne. Kommer hit. Kanskje med vilje, kanskje dumper de bare tilfeldigvis innom. Leser. Skroller. Legger kanskje igjen en kommentar. Kanskje ikke. Kommer kanskje tilbake. Kommer kanskje aldri tilbake.

Jeg føler at jeg bidrar med noe. Har bidratt med noe. Til et fellesskap.

Og jeg får et behov for å skrive til alle dere der ute. Dere som jeg går inn på bloggen til. Leser. Skroller. Dere som ikke har en egen blogg, men som gjør det meningsfullt å skrive fordi dere finnes og fordi dere leser. Legger kanskje igjen en kommentar en gang i blant, kanskje ikke. Uansett. Jeg vil skrive til dere at dere er skikkelig bra. Takk for at dere fortsatt holder på, fortsatt deler, fortsatt skriver, fortsatt leser, fortsatt kommenterer. For at dere fortsatt finnes her inne på internett og holder liv i bobla vår.

Takk. Takk for dette året. Og alle gode ønsker for det nye.