sommerhøydepunkter på internett.

Her er ting på verdensveven som har gledet meg i det siste.
Fordi ikke alle er på Sørlandet eller i Syden.
(Og til og med de som er det kan ha glede av flotte ting på internettet.)

  • Elsa Billgren sin fine liste med forslag til ting en kan gjøre på en lørdag
    (eller en hvilken som helst annen dag, tenker jeg).
  • Gilmore Girls på Netflix.
  • Synne deler sommerdrinkoppskrifter.
  • To forbilder i én podcast! Kakan Hermansson gjestes av Cassandra Klatzkow.
    Om å være «tjock och snygg», fatshaming og life. Denne gjorde søndagen min mer magisk. Har arkivert den og tenker den er fin til dager som yter motstand.
  • Nirrimi skriver om the weight of a big heart. Og jeg kjenner meg sånn igjen.
    Jeg siterer mens jeg nikker:

    I’ve always known myself to be more loving than most other people I’ve met. In the same way I’ve known myself to be more sad, more excited, more sensitive, more introspective. I seem to only feel things at full force, which can be either crippling or the best thing in the world. 

  • Carina, aka fetmenfattet, kjører kamp mot kroppsmyter på blogg og instagram. Jeg liker og heier og digger det hele. Så mange kloke ord, så mange ubevisste måter vi er sosialisert til å hate kroppene våre, så viktig å være bevisst.

Håper alle hjerter gleder seg, i by, på land, i vann og på strand.
Og om hjertet ikke gleder seg, husk at det ikke finnes noen regel om at humøret må følge været, og at det ikke er noens plikt å rettferdiggjøre følelser.
Du (og jeg) har all rett til å føle som du gjør uavhengig av hva andre måtte mene og synes.

work.

Lyspunkter på internett:

Ellers kan jeg dessverre informere at hestevennen og jeg ikke fant ut av det sammen, og nå har skilt veier. Det gjør meg litt trist. Heldigvis kommer våren snart! Vurderer å ta ut sykkelen. Må bare komme meg ut av senga. Håper dere har fine søndager!

januar 2016.

Hei folk. Jeg ville bare si at jeg har fått meg en ny hestevenn, han er født nesten samtidig med meg, er over gjennomsnittet lur og gjør meg glad. Barndomsdrømmen om hest på fôr er endelig gått i oppfyllelse. Det hele er en del av prosjektet ”vær grei med deg selv” som jeg tester ut for tiden. Hittil overraskende gode resultater. Og hesten er fin, selv om han er litt frekk forguder jeg ham selvfølgelig og har bilde av oss to på tur i snøen på bakgrunnen på mobilen, og sitter og tripper på kontoret hele dagen før jeg skal opp i stallen. Jeg håper dere der ute også er ekstra greie med dere selv i januarmørket. Snart kommer våren. Til det skjer innvilger jeg herved meg selv tillatelse til å gå i hi minst én dag i uka, klippekort på svømming på Tøyenbadet og det nye konseptet middagsmandag, der vi bytter på med noen venner om å lage middag på mandager. Så slipper man å lage middag selv hver mandag, det er faktisk ganske deilig å slippe. For å avslutte denne lille rablingen vil jeg ønske dere god uke, god siste uke i januar, snart kommer februar, den er kort, og så kommer våren.

tanker som har vært. (Montpellier: reprise.)

Når jeg åpner et word-dokument for å skrive, skrive på ordentlig, skrive om det som skjer i hodet og hjertet, men ender opp med å skrive en jobbsøknad i stedet.

Når det skjer mange ganger på rad.

Når jeg går opp og ned trappene for å vaske klær, ikke for å dra på eventyr. Når jeg bøyer meg ned og stikker hodet halvveis inn i trommelen og kjenner etter med hendene på det kalde metallet. Kjenner på metall i stedet for hud, kaldt i stedet for varmt. Når jeg låser meg inn i studioet mitt og det er tomt.

Når det skjer mange ganger på rad.

Da går det ikke så bra. Da kan det hende jeg legger meg ned på senga, rett ut, på ryggen, og stirrer i taket. Eller setter meg på gulvet ved siden av, stirrer ned i gulvteppet. Og det kan hende jeg sender av gårde et nødrop, en mail, en sms eller en internettmelding. Der står det kanskje noe sånt som ”Jeg savner deg, men det går bra altså” eller ”I Montpellier er det sol har du det bra jeg gleder meg til vi sees igjen”.

Det som er fint er at det finnes bra folk som skjønner sånne kompliserte nødrop, av typen hallojegtrengernoenmentøregentligikkeåsidet. Pappa ringer fra Belgia og sier at han ikke er så langt unna, egentlig, og lurer på om jeg er litt lei og spør om jeg skal ha noe godt til middag og hvordan gikk prøvene i dag. Mamma ringer hun også, sier at det jeg gjør er viktig og bra og at det viktigste er å følge magefølelsen. K sender en sms som ser ut som en hval. Og på den måten klarer jeg det. Reiser meg opp igjen, tar en varm dusj, kler på meg noe fint selv om jeg ikke skal noe.

le dix-sept mai.

for første gang feiret jeg i år syttende mai et annet sted enn i Noreg. eksamen var ferdig den sekstende, det hadde gått i ett, vi hadde feiring av det på kvelden, og plutselig var dagen der. det var litt rart, veldig fint, og godt planlagt med inviterte av mange forskjellige nasjonaliteter.

det var som det skulle være og nesten som hjemme; bra jenter og gutter som hadde pyntet seg, nyplukkede blomster, minitog i nabolaget med «hipp hipp hurra»/»hip hip hoola»/»hjyp hjyp huja» og marsjering med avslutning foran balkongen der kongen (som hadde øvet på vinketeknikken i flere dager) og dronningen vinket og hilset folket, god stemning, heising av hjemmelaget flagg opp i et tre med en passende fanfare fra datahøyttalerne, «ja, vi elsker» sunget av en kineser, og masse mat fra overalt i verden.

.
IMG_5372

IMG_5206

IMG_5367

IMG_5285

IMG_5390

IMG_5416

tirsdagsglede.

ting som gjør meg glad på en tirsdag:

  • videoen fra Mukhtars fødselsdag på youtube.
    .

    .
  • te med soyamelk og rørsukker.
  • at det nye livet i Oslo sakte men sikkert begynner å få noen klare linjer og rammer.
  • tanken på at om tre uker er jeg på vei til flyplassen med mine tre kofferter som jeg skal putte hele livet mitt oppi for å flytte hjem, og en måned senere begynner jeg å pakke i flytteesker, ikke i flyttekofferter.
  • at det snart er syttende mai, og selv om det blir min første feiring utenlands har vi en så heidundrandes plan at jeg tror det blir strålende. (har allerede begynt å lære de andre utlendingene her i France «hipp hipp hurra» og skaffet en konge som skal vinke til oss fra verandaen når vi går i lokaltog rundt nabolaget.)

hurra! hvis noen vil dele andre glade tirsdagsting er dere velkomne, altså.

 

presque là.

IMG_4451

Tiden i Montpellier går mot slutten; om fire uker sitter jeg mest sannsynlig på et gulv i moderlandet og lurer på hva i himmelens navn som egentlig skjedde.

Hører på De Lillos, skriver jobbsøknader, leser grammatikk og språkhistorie innimellom. Sendte i dag tidlig første ordentlige flyttelass hjemover, det ble tommere og lettere i skapet, men det var også rart. Året i Frankrike, det jeg snakket om så lenge i forkant, det som var den store planen, det er nesten over. Nye planer er lagt, planer om fremtiden, fornuftige planer om studier og livet, og Frankrikeåret er snart passé – selv om jeg fortsatt går til skolen som før, med den samme sekken og hører på stemmen til den samme dama forklare innfløkte sammenhenger mellom verb og ordre og semantikk, så føles det annerledes. Det føles som om vi virkelig er i enden av noe, vi er nesten der, og den der rare vakuum-følelsen mellom to ting, den har allerede begynt å sige inn i tilværelsen to uker før alle eksamener er ferdige og vi er ferdige vi også, på ordentlig.

Det skal sies at jeg gleder meg innmari til å flytte hjem. For Oslo er fortsatt hjemme, selv om Montpellier alltid vil være byen der jeg lærte meg å lage mitt eget hjem for første gang. Allikevel, i hjertet mitt står Oslo med Times New Roman skriftstørrelse 72, Montpellier står med 48. For når alt kommer til alt, det er i Oslo de folka jeg bryr meg aller mest om bor (eller skal bo til høsten da, for noen). Det er der folka jeg savner er, det er dit jeg sender flest meldinger og ringer flest Skype-anrop. Det er dit jeg vil når jeg er syk, når jeg føler meg ensom, når jeg er glad og vil på fest, når jeg prøver å finne et sted med trær uten asfalt i her i sør. Mamma sa for en stund siden at uansett hvor man er kommer det fine dager og dumme dager, og at magien ligger i å klare å gjøre det beste ut av det der man er. Noe som gir mening, og jeg har nå bestemt at også mine dumme dager skal tilbringes i Tigerstaden.

Så jeg skal hjem. Men samtidig blir det innmari merkelig å forlate mitt første egne hjem på egenhånd, mitt første sted som er mitt. Studioet her oppe på bakken, som var helt tomt da jeg kom men som nå er fullt av ting, mine ting, ting jeg allerede har begynt å kladde franske finn-annonser for. Senga mi skal bli noen andres seng, stolen, tallerkenene, alt. Og plutselig er det gjort, det er solgt, og jeg sitter på flyet hjemover med masse ting og minner og erfaringer og et diplom i kofferten. Ser allerede for meg undertegnede sitte på et eller annet gulv i byen jeg har lengtet sånn til, sitte der med et glass vin kanskje, og noen gode hender å holde i, og så går det sakte men sikkert opp for meg at livet mitt i Montpellier er over og at nå skal livet være et annet sted. Det blir rart, det blir fint, det blir sikkert også litt trist. Men det er livet. De Lillos sier «Festen er ikke over…det er kake igjen», og det er akkurat sånn det er.