septemberoslo.

I dag har jeg
kjørt bil uten tak
spist is på en brygge uten genser i min fineste prikkekjole og med sløyfe i håret
selv om jeg er forkjøla på andre uka og egentlig litt sur for det
levert et print av en hval til innramming og alt må spesialmonteres
så da bruker jeg lønna mi på det denne gangen
spist ordentlig baguette med skinke og ost
fra et lite bakeri som nesten bare er et hull i en vegg
dama bak disken smilte sånn ekte
med øynene ikke bare munnen

det er siste dagen i september
sola skinner og det er nesten varmere enn det var i sommerferien
og det føles som dette kunne vært et annet sted
utlandet, liksom

det føles litt som om en er på ferie
selv når er en hjemme
og har tusen ting å gjøre, fikse, ordne, hake av på lista

det ordner seg
stresset fester seg ikke ordentlig
selv om tusen sider pensum og tre innleveringer ser stygt på meg der de ligger og venter
sola jager det vekk
og håret flyr i vinden når vi kjører
som i en klisjéfylt film

men
dette er ikke utlandet
dette er ikke film
dette er ikke ferie
dette er Oslo
dette er livet
og akkurat nå er det faen meg magisk.

søndagstips.

var i dag innom utstillingen Ibsens kvinner av kunstneren Sahar Ajami.

så. bra.

og god oppkjøring til den internasjonale Ibsenfestivalen, som man for eksempel kan ta del i på Nationaltheateret.

 

utstillingen står i Oslo til 17. august, inngangen er gratis og om kunstneren er tilstede kan man stille så mange spørsmål man vil.
om du er i området, ta turen, eller dra dit ens ærend, det gjorde vi og det var innmari verdt det.

there is no place I’d rather be.

det er vår i Oslo! hører dere, den er her, på ordentlig, selv om det snødde sist onsdag og onsdagen før, nå er det vår! jeg har tatt fram sykkelen, folk smiler, jeg smiler, det er ikke noe sted i verden jeg heller ville vært enn Oslo akkurat nå.
og det er en klisjé, men jeg tror ikke man vet hvor vakker sola og våren er før man har levd gjennom en mørk vinter her i nord.

dette er lyden av bar asfalt, tøysko og krokus som strekker seg mot sola mens beina mine danser hjemmelaga dansetrinn:

mars, del to.

Går fortsatt med to ullstrømpebukser oppå hverandre; været har misforstått, fortsatt minusgrader. Men det er sol, vi sitter ute på kafé, han har kaffe med påfyll for ti kroner, jeg drikker Oslos beste chai latte med soya (trendy) og investerer senere i årets første smoothie.

På bruktbutikken nedi veien kjøper jeg en brukt kommode, han bærer den opp bakken og inn i heisen og hjem. Den er slitt men passer godt inn på hybelen. Tørker støv av den, vasker skuffene, rydder ting på plass. Tror at jeg har sett den før et eller annet sted, kanskje hos mormor. Føler meg enda litt mer hjemme her. Sola går ned over Bjølsen og hele den forretningsgrå Nydalen males rosa.

Har ikke hatt på bukser på over en måned. Trives godt med det, ingenting som klemmer og gnager. Kanskje når det blir varmere og man slipper stilongs under. Brette opp buksebeina nederst når man går med sandaler eller barbeint så det ikke subber nedi.

Leser pensum, leser bok, leser avisa, har blitt abonnent og føler meg litt voksen. Aller mest er det deilig å ha avis på bussen om morgenen. Slippe å lese ting på skjerm, deilig å ha noe man kan bla i, deilig å få med seg bra meninger om viktige ting.

Prøver å lære meg de viktigste glosene, skjønner ett ord her og ett ord der når han snakker med sin mor og onkel, noen ganger en sammenheng eller to. Kjenner igjen ord og forstår deler av en samtale mellom et ektepar på butikken, blir stolt, smiler helt uten å tenke meg om. De ser litt rart på meg og smiler tilbake.

Og selv om det ikke er spesielt artig å skrive på kursoppgave en lørdagskveld er det helt ok, fordi han sitter ved siden av og vi har et påskeegg med godteri og livet skjer i de små øyeblikkene.

du-du-du / jeg er en synth.

Sitter et sted i Oslo, på en pianokrakk i en stue med minst tretti planter og folk overalt og Robyn synger at du må ringe kjæresten din, men for all del ikke fortelle henne om hvordan jeg gir deg noe du ikke engang visste at du savna og ikke engang prøve å forklare hvordan det er så annerledes når vi kysser. Jeg lukker øynene mens jeg synger med, tramper takten og holder deg hardt i hånda. Selv om det egentlig ikke handler om oss så har det noe med oss å gjøre allikevel, for det er kjærligheten og den er så himla stor. Jeg vet ikke hvorfor det kjennes så viktig, men jeg må synge hele sangen ferdig, må fortsette å holde rytmen med ullsokkeføttene mine, må svinge rundt med ølen jeg har i den hånda jeg ikke holder deg med, må gi det beste jeg har av innlevelse og ansiktsmimikk, også på instrumentaldelen, du-du-du-du-du, for et øyeblikk er jeg en synth, det føles prekært.

Det er den beste nyttårsaftenen på lenge, aller mest fordi det ikke føles som en høytid men mer en vanlig lørdag med usedvanlig mange bra folk på én gang. Veien hjem ble så kronglete at det virket like greit å ta en svipptur innom en venn, men svipptur ble langtur og det er en bra ting, det er dans med og uten rekvisitter, folk som hopper fra dansegulvet opp i sofaen, uendelige mengder potetgull og nye fjes som ikke spør hva jeg driver med. Så innmari befriende når folk ikke spør hva du driver med, men heller om hvilken låt du syns er best å danse til eller hva som er spennende ved deg. Best å danse til for kvelden er Azealia Banks, men jeg kommer ikke på noe veldig spennende ved meg eller noe revolusjonerende partytriks, sjefen lovte å lære meg et men det har jeg glemt, så jeg viser frem det hvite øyenbrynet mitt og det duger.

Fyrverkeriet er slutt for lenge siden og vi prøver å finne nattbussen, den kommer til slutt og når vi kommer hjem er det fortsatt hæla i taket, men vi har kjøpt nattmat og cola, og er for slitne til å velge mer dansing fremfor fristende pizzalukt så vi sitter i senga og forsyner hverandre med rømmedressing i fine mønstre på de beste stykkene. Så sovner du, jeg blir liggende våken litt, hører på musikken fra kjøkkenet, Florence sier at du gir meg så søtt ingenting, og noe av det siste jeg tenker den morgenen før jeg sovner er at det er omvendt, du gir meg alt, intet mindre enn alt, og det bare er så vidt jeg ikke vekker deg for å prøve å forklare deg hvor innmari bra det er.

buss.

kjære 31-bussjåfør 0925.
lite hyggelig at du kjørte før tiden. lite hyggelig at du kjørte før tiden selv om du så meg komme løpende. sykt lite hyggelig.

kjære 31-bussjåfør 0934.
du som egentlig hadde pause nå. du som egentlig bare skulle tømme bussen og kjøre alene til bussgarasjen. tusen takk. tusen takk for at du åpnet døren og spurte om jeg lurte på noe, for at du hørte på meg og for at du var så snill, serviceinnstilt og godsinnet at du tok meg med på veien så jeg skulle rekke forelesning. tusen takk for at du gjorde denne litt slitne mandagsmorgenen etter en travel jobbhelg så mye bedre. takk for at du ordna opp. tusen takk. jeg håper vi sees igjen, og at jeg får takket deg ordentlig.

det er ikke farlig.

det er ikke farlig å være alene.

så jeg øver. går alene til forelesning. når de andre jentene fra faddergruppen lager en gruppe og bare ser på meg og hvisker, blir jeg med noen jeg ikke kjenner på gruppe. smiler bredt og prøver å tenke at det er like greit, lykkes med det. i friminuttet øver jeg meg på å være tøff, og snakker med andre folk som sitter alene.

det er ikke farlig å være alene, det bare føles sånn når jeg går alene fra seminar til tbanen og de andre går i klikker, når jeg sitter på en båt midt i Oslofjorden med en haug fulle folk og ingen å snakke med. men jeg øver meg. hører azelia banks på repeat, holder hodet høyt og tenker på det alle sier, at det blant de to hundre andre som går samme studie som meg må det minst være én annen som føler som meg. og jeg finner denne ene etter hvert. inntil det skjer setter jeg enda mer pris på alle de fine folka jeg kjenner fra før i denne byen, smiler til fremmede på gaten og på lesesalen, klemmer folka jeg kjenner hardt når jeg ser dem, hilser pent på alle ukjente som strekker frem hånden. og øver meg på å synes det ikke er så farlig å være litt alene. det er ikke farlig. og det går over.

feriegjest.

ferie i gamlebyen, del II.
ferie i gamlebyen.

Flytte for seg selv gikk ikke helt som planlagt, og jeg er på ny feriegjest i Gamlebyen. Like greit egentlig. Hvertfall når man kan spise pannekakefrokost og kline på en helt vanlig mandagsmorgen.

lydspor: Labyrinth Ear – Humble bones

alnagata.

juni 2012

Har hatt fri fra datamaskinen og vært på ferie i Gamlebyen. Ferie med sommerjobb nesten hver dag da, men jeg hadde feriefølelse en hel del så det tells. På ferien har vi hørt på denne spillelisten: alnagata. Den kan man danse til, kline til og ikke minst høre på når man tar buss til/fra jobb. Håper dere har fine sommerdager!

juni 2012

for dere som ikke har Spotify, ser listen slik ut:
 

de små tingene.

oslo: havn

oslo: lys

fraises

gull

blomma

oslo: et tak

  • en stor seilbåt en kveld nede i Oslo havn, sett fra en benk ved siden av K. musikk fra en container like ved, en dårlig dag som ble bedre.
  • å, lyset. det magiske kveldslyset. på vei til en fin en.
  • jordbær. får aldri nok.
  • gullflaske for å feire hjemkomst. den åpnes forsiktig, popper og nytes så med ærbødighet. på en grillfest som trosser den sure vinden, der man varmer seg på nærhet og grillspyd.
  • finblomster på bordet.
  • mer finblomster, på et tak i den fine byen min, en mild fredagskveld hånd i hånd, før vi løper ned trappene og ut i sommerkvelden.
    .
    det er de små tingene som gjør hverdagen magisk. livet er et eventyr.